Fra Brio til Vazelina Et tilbak

Fra Brio til Vazelina

Et tilbakeblikk på Toten- popens historie

Av Sigbjørn Hemstad

Artikkelen sto første gang på trykk i TOTN Årbok 2000/2001 utgitt høsten 2001.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg Toten-popens historie fra Brio Band til Vazelina Bilopphøggers anno år 2000. Dette blir en epoke på førti år, som jeg selv har opplevd. Historien kan på ingen måte bli utfyllende nok, så de som ikke har blitt nevnt, får ha meg unnskyldt. Kanskje kan artiklen få noen flere interessert i Toten- popens historie, slik at man kunne få laget en mer detaljert beskrivelse? For det er ingen tvil om at Totenmusikken har spilt en betydelig rolle i norsk populærmusikks historie. Det er vel neppe noen annen region som har fått fram så mange musikere. Jeg nevner i fleng: Brio Band, Inger Lise, Maj Britt, Ingjerd Helen, Torry Enghs, Vazelina, Ronni le Tekrø, Geir og Leif Anders Wentzel, Hans Esben Gihle m.fl.

Vi som har levd en stund, husker også med glede alle samlingsplassene som musikken skapte. Festiviteten, Håkonshallen, Lena Bad, Folkets Hus på Raufoss og i Hunndalen m.fl. skapte treffsteder for ungdom og voksne på landsbygda. Å høre og danse etter musikk sammen gir gode minner som man verken får ut av kropp eller sinn. Musikkskoler og innspillingsstudioer kom til etter hvert. Jeg tror man kan påstå at dette musikkmiljøet har vært med på å skape en egen Totenkultur. Med Vazelina- showene som et høydepunkt mener jeg at vi trygt kan kalle dette næringsutvikling.

Begynnelsen - Brio-perioden

Det var Brio Band som fikk Toten inn på det norske popkartet. Fem unge karer fra Kraby-området startet Brio Band tidlig på 60-tallet. De mest profilerte blant Brio-gutta var Bjørn Hansen, Kjell Bakkeli, Harry Andersen , Magnor Frydenlund og Kai Kirkeby.

Brio Band var ikke så ulike Vazelina i utseende. Plateomslaget er fra 1964. Fra venstre: Harry Andersen, Kai Kirkeby, Kjell Bakkeli, Magnor Frydenlund og Bjørn- ”Totenbjørn”- Hansen.
Brio Band spilte sin spesielle type shadows-musikk. Toten- guttene hadde en egen ”Brio - Sound” med saksofon, trommer, trompet, trekkspill og gitar. Brio var umåtelig populære i distriktet da de spilte opp til dans. Likevel slo det ned som en bombe da Brio like godt gikk bort og vant NM for Rockeband på ungdomsrestauranten Rondo i Oslo vinteren 63/64. Selv var jeg ikke gammel nok til å komme inn på Rondo. Men den natten satt jeg oppe, slik at jeg fikk høre resultatet! På annen plass kom The Falcons fra Gjøvik, så vårt distrikt var godt representert.

Rannie Rommen og Brio Band spilte mye sammen. Deres mest populære plate var Jenka.

Kjell Bakkeli fortalte en gang under et intervju at de ble nærmest sett på som noen bygdetullinger av konkurrenter og publikum på Rondo. Men publikum trampeklappet etter Brios fremføringer. Året etter gikk Brio Band like godt bort og vant det nordiske mesterskapet for rockeband.

20. april 1964 tegnet ikke ukjente Per Arne Knobelauch (bl.a. kjent fra Sven Ingvars dunderfiasko film ”Under Ditt Parasoll") grammofonkontrakt med Brio Band. I mai samme år ga gruppen ut ”Dyrene i Afrika”. Dette ble Brio- guttas største suksess med radio og TV - opptredener. Men noen sølvplate ble det aldri. Noen i bransjen hadde jukset, og Brio tapte både penger og berømmelse. Brios versjon av "Dyrene i Afrika" kom forresten til under en ungdomsaften på Raufoss. Der hadde gutta i Brio oppfordret publikum til å komme med sine ønsker. Dyrevisa til Torbjørn Egner satt så godt fra første øyeblikk at Brio tok opp låten på sitt repertoar. Suksessen var et faktum. Å få spille inn grammofonplate var ikke hverdagskost for norske artister på 60- tallet.

Brio Band fulgte opp med plater som ”Pål sine høner” og landeplagene ”Jenka” og ”Lille Dukke” med Rannie Rommen som vokalist. Men "Dyrene i Afrika" har for alltid blitt stående som Brio Bands største suksess.

Brio Band var så populære på Toten at de fikk sin egen fan-club. Her var Kjell Hagen, Lena, president og Kåre Nikkerud, Skreia, redaktør og styremedlem ifølge et av plateomslagene.
Mot slutten av 60-tallet sa Brio Band takk for seg, og Una Corda dukket opp. Både Bjørn Hansen, kalt "Totenbjørn", og Kjell Bakkeli konverterte til Una Corda. Her dukket også Hansens yngre bror, Ivar Georg, opp etter hvert. Stilen ble country & western. Dette var en svært populær stilart i Norge på slutten av 60-tallet med Buck Owens som det store forbildet. Una Corda fartet Sør-Norge rundt, og de spilte inn plater. Den mest kjente var "Guri på Møkkahaugen", som man nesten kan kalle en tidlig Vazelina-låt. Una Corda ble anerkjent som kanskje Norges beste country & westernband. "Totenbjørn" hadde en stemme som passet denne musikkstilen. Men suksessen ble aldri den samme som med Brio Band.

Inger Lise

Toten- musikken ebbet ikke ut med Brio Band, snarere tvert imot. I 1966 dukket Wentzel opp på det norske pop-kartet. Gruppen spilte heftig soul. Dette var noe nytt for oss totninger, men du verden hvordan soul-musikkken slo an hos tilhørerne. Ja, selv i dag trekker Wentzel fulle hus. Men bak navnet Wentzel skjulte det seg er rekke navn som skulle få stor innflytelse i den norske pop-musikken. Geir Wentzel Larsen, Arild Engh, Trond Eliassen, Sveinung Hovensjø og Inger Lise Andersen er alle navn som de fleste vil nikke gjenkjennende til selv i dag. ”Get Closer” som ble gruppens eneste plateinnspilling, blir i dag sett på som en soul-klassiker.

Med ”Romeo og Julie” ble Inger Lise første norske artist som inntok førsteplassen på Svensktoppen. ”Romeo og Julie” solgte til gull både i Norge og Sverige.
Inger Lise ble raskt overtalt til å spille mer kommersiell musikk. Talentet fra Skreia ble oppdaget. Gjennombruddet kom i 1968 med udødelige ”Romeo og Julie” som gikk rett inn på første plass både på "Ti i Skuddet" og "Svensktoppen". Første ”rene norske artist”som kunne skryte å ha ”varit etta på Svenktoppen.” Oppfølgeren ”Fru Johnsen” vekket enda mer oppsikt. Her tok Inger Lise og Terje Mosnes et oppgjør med den norske dobbeltmoralen. Dette førte til ramaskrik fra de religiøse i Norge. Platen ble forsøkt stoppet spilt i NRK pga. påstått blasfemi. Uskyldige ”Fru Johnsen” ble en av de mest populære og solgte platene i Norge på 60-tallet. I 1968 opptrådte Inger Lise sammen med en av Sveriges mestselgende artister gjennom tidene, Gunnar Wicklund. Året etter turnerte Inger Lise sammen med Lenne ”Mälarøkyrkan” Broberg i de største svenske folkeparkene.

Inger Lises historie videre er vel kjent. Platesuksessene kom som perler på en snor. ”Si hva du tenker, min kjære", "I mitt liv", "Nyforelsket 70 år" og ikke minst klassikeren ”En spennende dag for Josefine” gjorde Inger Lise til Norges mest populære syngedame på 60- og 70- tallet.

"Treffserien" med Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn og Stein Ingebrigtsen hadde også enorme salgstall. Coverversjoner av utenlandske hits satt sammen av norsk popmusikks gudfader, Arne Bendiksen, solgte til gull flere ganger.

Inger Lise er nummer tre blant norske artister som har ligget lengst på VG’s singleliste.

Da Dagbladet i 1982 skulle kåre tidenes mest populære kvinnelige artist i Norge, var det en selvfølge at Inger Lise vant. Det er bare Wenche Myhre og Jan Teigen som har flere uker på VGs singlelister for norske artister.

Inger Lise har hatt en bred karriere siden hun spilte inn ”Get Closer”under Geir Wentzels ledelse, via år som norsk ”popstjerne” til kjente film- og teaterroller. Mange vil huske Inger Lise som Maren i Oscar Bråtens ”Ungen” og ikke minst som en utmerket tolker av Edit Piaf.

Inger Lise er i dag svært etterspurt til ulike ”mimreprogram” og kjendistreff i radio og TV.
Skreia- jenta opptrer ikke så ofte lenger som sangartist. Imidlertid hadde Inger Lise stor suksess da hun i høst satte opp ”Kvinner fra Bibelen” i hjembygda. Kanskje blir dette spiren som får Inger Lise til å gjøre nye oppsetninger. Det ville i så fall være til stor inspirasjon og glede for det lokale musikklivet.

Inger Lise spilte inn en LP med sanger av Bjørn Afzelius i 1987. Platen fikk god kritikk av kritikerne, men salget var relativt lavt. Nå avdøde, Bjørn Afzelius var vanligvis ikke raus i kritikken av sine kollegaer, men Inger Lise hadde han tydeligvis sansen for.

Ingjerd Helen, Torry Enghs og andre danseband

Dette var besetningen til Torry Enghs da de debuterte med ”Hippie Hege” i 1969. Fra venstre foran: Trond Eliassen, Jan Egil Båkind, Arild Engh og Kjell Arne Olsen. Bak fra venstre Nils Østby og Ivar Georg Hansen.
The Falcons fra Hunndalen var sammen med Brio det først danseband i distriktet. For ikke å bli upopulær blant de mange som likte The Falcons ”Piggtrådmusikk”, iler jeg til med å si at dansemusikken kom sterkere med på Falcons repertoar etter at kappjenta Ingjerd Helen kom med som vokalist i gruppen. Ingjerd Helen ble tidlig "sammen med" Falcons-bassisten Svein Antonsen. Ingjerd hadde en mild og fin stemme som passet bra til Dusty Springfield, Connie Francis og Ann Louis Hanssons melodier. Derfor tok det ikke lang tid før det The Falcons benyttet Ingjerd som gjesteartist. Etter hvert trappet The Falcons ned sin spilling. Imidlertid økte Ingjerds popularitet. Hun fikk snart platekontrakter. Ingjerd trengte et backing - band til sine opptredener. Derfor passet det bra at Ivar Georg Hansen og de gamle ”Wentzel- kara” Trond Eliassen og Arild Engh startet opp Torry Enghs i 1969. At en kapping og en raufossing skulle spille på samme lag i fotball, hadde virket utrolig, men innen musikken gikk det bra. Enda bedre ble kombinasjonen da Ingjerd Helen ble hyret inn som vokalist. Med i Torry Enghs fantes som nevnt Ivar Georg Hansen, broren til ”Totenbjørn”. Ivar Georg og Ingjerd byttet på å synge i løpet av kveldene. Totens to fremste kvinnelige vokalister, Inger Lise og Ingjerd Helen, var så ulike som det gikk an. Inger Lise lita og mørk, Ingjerd Helen lys og fager. Fargeklangen i stemmene til våre to rikskjendiser var heller ikke lik. Inger Lise var den litt tøffere i fremføringen, mens Ingjerd Helen spilte på varme og mykhet. Men svært populære ble både Inger Lise og Ingjerd Helen. Ingjerd Helen nådde sølvplater med ”Gull og Grønne Skoger” og ”Elskede Michael”. ”MP Bardufoss” var en av de mest spilte platene i Ønskekonserten i 1970/71. Lengtende militærgutter er en fin målgruppe å synge for. ”Livets Lotteri” førte til at Ingjerd Helen etter et par år satset på en egen solokarriere, og senere med oslobandet Firebeats. Sammen med Firebeats lagde Ingjerd Helen et par svært gode innspillinger. Jeg vil særlig trekke frem ” En tur rundt i byen” og ”To know him is to love him”.

Etter hvert trakk Ingjerd Helen seg helt tilbake fra popbransjen. Hun arbeider i dag på et sykehjem i Bærum, og det ryktes at hun av og til opptrer for beboerne. Ellers selger Ingjerd Helens gamle julesanger svært bra. Men i ”Da Capo” vil hun ikke opptre.

Ingjerd Helen fra Kapp var en av Norges mest populære kvinnelige vokalister fra 1969 til 1975.
Torry Enghs ble snart et orkester som ble kjent for sine dristige tekster og selvopplevde Totenhistorier. ”Hippie Hege”, ”Karoline Kjøs” og ”Olsen–Tragedien” ble ikke regnet som stuerene tekster. Noen forsøkte å stoppe at de ble spilt i NRK. Men som vanlig når plater blir utsatt for slik kritikk, økte både platenes og bandets popularitet. Siste året har Torry Enghs ligget lavt med spilling. Men gruppen holdt på i nærmere 30 år med Trond Eliassen og Ivar Georg Hansen i spissen. Torry Enghs har gitt ut 15 LP-plater, vært en rekke ganger på Norsktoppen, diverse TV-opptredener og kjørt jorda rundt nærmere 40 ganger i turnebuss! Torry Enghs slo igjennom som et friskt danseband med mye blås. I 1967 spilte Sven Ingvars inn ”Jag ringer på Fredag”. Med denne tøffe, beat- inspirerte låten utvidet Värmlandsorkesteret repertoaret til de tradisjonelle dansebandene. Torry Enghs gikk enda lengre og stilte med tre blåsere. Jeg kan love at det svingte skikkelig av Torry Enghs når blåserekken slo til som best. Her hadde Torry Engs med størrelser som Kjell Arne Olsen og Jan Egil Båkind på trompet og Trond Eliassen på saksofon. Ja, i enkelte låter kunne man nesten ane en viss Wentzel – sound når Torry Enghs spilte til dans.

"12 Topper" med Ingjerd Helen og Torry Enghs oppnådde sølvplate. Ovenstående innspillinger fantes på LPen.

Fra midten av 70-tallet ble Torry Engs et mer ordinært danseband som fulgte de tidsriktige stilartene. Repertoaret har variert sterkt, for Torry Enghs forsøkte hele tiden å følge med. Trond Eliassen var den eneste fra originalbesetningen som var igjen etter 1975. Kjente vokalister som bl.a. Dag Spantell var innom bandet. Etter at Ivar Georg Hansen kom tilbake som vokalist igjen på slutten av 80- tallet, fremsto Torry Enghs som et meget godt danseband i ren Vikingarna- stil. I dag spiller Trond Eliassen i Fernando. Ivar Georg Hansen driver egen musikkskole. Rykter forteller at noen har planer om å blåse nytt liv i Torry Enghs.

I Oslo- bandet Howards finner vi igjen tre kjente fjes. Maj Britt Andersen, Torbjørn Sunde og Viggo Sandvik Hansen.

I kjølvannet av Torry Enghs dukket det opp flere lokale danseband. Fra denne perioden vil sikkert mange huske orkestre som Bruno, Roland Todds og United Five. Personlig syntes jeg at Bumble Bees fra Feiring var et bra orkester med en svært dyktig vokalist. Geir Wentzel spilte i begynnelsen på 70-tallet i Norges mest populære danseorkester - Kjell Karlsens. Imidlertid var det faktisk i Oslo- bandet Howards at våre mest lovende musikere fikk sin profesjonelle start. I Howards var det med tre fra vårt distrikt på midten av 70-tallet. Og disse tre var ingen hvem helst i norsk pop- historie. Eller hva sier du om navn som: Maj Britt Andersen, Viggo Sandvik Hansen og Torbjørn Sunde? Torbjørn Sunde er forresten bror til skøyteløperen Arnulf Sunde. Torbjørn var også en lovende skøyteløper med personlig rekord på 500 m langt nede på 40-tallet. Men musikken var nok viktigst for Torbjørn, og i dag er han en av Norges mest anerkjente trombonister.
Maj Britt, Viggo Sandvik og Baiage.

Maj Britt Andersen debuterte som soloartist på slutten av 70-tallet. På denne platen finner vi hennes mest populære melodi for den gang: ”Ikke vent at jeg ringer deg i kveld."
Lillesøster Andersens platedebut kom med Elton Johns nå verdenskjente ”Candle in The Wind”, den gang skrevet som en hyllest til filmdivaen Marilyn Monroe. Med denne plateinnspillingen var Maj Britts karriere i gang. Inger Lise var på den tiden ”Norsktoppdronningen". Og det tok ikke lang tid før Maj Britt entret Norsktoppen. Men noen stilte det ubehagelige spørsmålet om Maj Britt var sponset av Televerket. Hennes største hit het: ”Ikke vent at jeg ringer deg i kveld.” Maj Britt fulgte like godt opp med ”Jeg ringer deg i kveld”. I de senere år har lillesøster Andersen gjort seg mest bemerket med sine sanger for barn og som visetolker. Mine favoritter blant Maj Britts mange innspillinger er utvilsomt ”Tenkj om vi var venner” fra en av barneplatene og ”Mitt hjerte er ditt”, fra Prøysen CDen ”Kjærtegn".

Maj Britts ”Folk er rare” ble en stor suksess og gjennombruddet for Skreia- jenta som tolker av barneviser.

For øvrig er Maj Britt kjent fra flere TV- program for barn. Hun er også svært etterspurt til å opptre på ulike sceneshow og åpninger av alt fra butikksentre til badeland. I høst satte hun opp en egen forestilling her i området. Så ”The Andersen Sisters” er fortsatt aktive i hjembygda. Kommuner og næringsliv burde kanskje støtte disse to, som har profilert hjembygda så sterkt, i enda større grad.

Viggo Sandvik hadde på en måte kommet inn bakveien i musikken. For oss som kjente han litt, så Viggo fra Hunndalen ut til å være en beskjeden kar. At han skulle bli en Norges fremste artister noen år senere, hadde vi ingen aning om. Jeg kan svakt erindre at Viggo spilte i skolemusikken i Vardal. Jeg husker han best for sitt fine, krøllete hår (som vel fortsatt er noe av hans varemerke), sin fotballinteresse og som en flink freelancejournalist. Etter hvert forsto nok mange at gutten hadde et stort talent både musikalsk og verbalt. Viggo svarte vel litt bohemaktig at han ikke var så interessert i noen karriere!

Få vet at Viggo kan utrolig mye om alt, ikke bare sport og musikk. Viggo og undertegnede hadde en egen fight en påske om sport, hvor vi skulle lage våre egne spørsmål for å slå ut den andre. Beste nordmann i Svenska Skidspelen i hopp i 1961 ble for vanskelig for meg. Viggo måtte gi tapt for spørsmålet om første etappeløperen på Alvdals stafettlag i NM i 1959. Men Viggo var ikke langsint, og jeg tror faktisk han har forsøkt å få hilst på Bjarne Thorshaug når han har opptrådt i Alvdal. Har du lykkes Viggo?
Baiage var et lokalt hardrockband som hadde vært glemt i dag, hvis det ikke hadde vært for at en herre med navnet Eldar Vågan hadde startet bandet. Det var i musikkmiljøet rundt Lena Videregående Skole som Eldar fant sine bandmedlemmer. Guttene ble av utenforstående sett på som litt underfundige, som spilte en musikk som få hadde noe forhold til. Etter hvert oppnådde Baiage en viss popularitet, og bandet fikk en del oppdrag. Men så kom dette med ”Høggern” og co.

Fenomenet Vazelina Bilopphøggers.

Alt Vazelina tok i ble suksess. Så også med LPen ”På Tur” fra 1983.

Vazelina Bilopphøggers startet sine første øvinger i romjula 1979 i uthuset til Arnulf Paulsen oppe i Vindingstadbakken. Ikke lenge etter vant Vazelina distriktsmesterskapet for rockeband i en fullsatt kinosal på Gjøvik. Av de daværende Vazelina-guttene er det bare Eldar Vågan og "sjefshøggern sjøl", Arnulf Paulsen, som er igjen i dagens lagoppstilling. Guttene hadde spesialisert seg på Buddy Holly og Gene Vincent- låter. En stil som Vazelina har fulgt opp siden, men da med norske tekster.

Vazelina Bilopphøggers ble uplassert under landsfinalen i Trondheim. "Det låt nok ikke så bra", sier guttene i dag. De innrømmer at de tok for lett på øvingene. Det ble mer moro enn å perfeksjonere musikken. Bandet besto av bass, gitar, trommer, vokalist og tre mann fra mannskoret "Vrakpant." Sommeren 1980 spilte Vazelina inn: "Gi meg fri ikveld" og "Bilopphøggerboogie". Både A og B siden nådde førsteplassen på Norsktoppen. Guttene ble presset til å spille inn en LP. Resultatet ble "24 timers- service." LPen solgte til Gull. Hele Norge fra nord til syd trykket totningene til sitt bryst. På Toten spurte vi litt negativt: "Hvor lenge kan denne suksessen vare?". Konseptet var jo så enkelt. Voksne menn i mørk dress og slips med høy "Harry - faktor" og oversettelser av gamle 50-60 tallsslagere til Totendialekt kunne vel neppe bli en evigvarende suksess? Hvor feil kunne man ta! Rett etter den første LPen byttet Vazelina vokalist. Bjørn Berg ville spesialisere seg innen fysikkens verden. Derfor kom Hunndalens svar på Elvis inn i varmen. Ingen kunne vel fylle rollen som frontfigur i Vazelina bedre enn Viggo Sandvik Hansen. (Som han kalte seg den gangen).

Den ene Vazelina- plata etterfulgte den andre med like høye salgstall og norsktopplasseringer. Men det var ikke med plateinnspillinger Vazelina skulle få sine største suksesser. Allerede på begynnelsen av 80-tallet var Vazelina etterspurte som show- innslag på markener, tivoli og festlokaler. Vazelina hadde virkelig fått fasong på sine "live- opptredener".

Snøballen hadde begynt å rulle. I 985 fikk Vazelina opptre på Det Norske Teateret. Ganske naturlig skulle Vazelina -guttene spille Snekkersvekara i Alf Prøysens "Trost i Taklampa." Året etter hadde Vazelina release- turne for "Musikk tel arbe". Hege Schøyen ble hyrt inn som støttespiller. Dette ble en suksess. Året etter ble det en ny suksess da Vazelina sammen med Hege Schøyen og Øystein Sunde spilte sommerrevyen "Lufta er for alle" på Hotell Klubben i Tønsberg. "Lufta er for alle" ble svært godt mottatt. Stykket ble satt opp på Chat Noir og gikk der i en sesong.

Vazelina var ikke lenger bare plateartister, men de var blitt skuespillere også. Nokså selvlærte skulle vi tro, men de skulle jo "bære spelle seg sjøl". På grunn av revyer osv. ble det lenger mellom hver plateinnspilling for Vazelina. Men både "Gå for Gull" og "Tempo" solgte godt. Det ble nye revyopptredener. Litt nostalgi ble det også da Maj Britt Andersen ble med i en av oppsettingene. 15 år tidligere hadde Maj Britt, Viggo Sandvik og Rune Endal spilt sammen i Bruno.Dette ble Rune Endals siste turne med Vazelina. Rune syntes 10 år som bygdetulling fikk være nok, selv om resten av gutta spurte så pent de kunne!
Gjennom hele 90- tallet turnerte og showet Vazelina som aldri før. Gutta spilte imidlertid ikke så ofte på Toten. Men så fikk noen den glimrende ideen at Vazelina burde sette opp en sommerrevy på Kapp Melkefabrikk. "Kællt i Tælt" kom i 1997 og fikk en varm velkomst både fra fjern og nær. Aftenpostens anmelder Mona Levin sa det slik: "Grovkornet og stilfullt, nostalgisk og nytt, elegant og buskis -Vazelina Bilopphøggers holder koken med stadig nye Toten-slagere. Fullstendig uten ytre glitter og stas, men med utmerket støtte av ytterligere tre musikere skaper de gammeldags revystemning i et digert telt på Toten."
Året etter ble det "For fulle seil". Sist sommer kom Vazelina tilbake med "Hei Sveis" etter ett års opphold. Suksessen har vært like stor hvert år. Teltet har vært fylt med publikum i over en måned. Det har ikke vært så mye folk på Kapp siden fotballklubbens suksessrike dager på 50-tallet. Ja, selv de rekordene slår Vazelina.
Hvor lenge til kan Vazelina holde koken? Jeg skal ikke forsøke meg på noen prognoser. Men Vazelina er et pussig fenomen i vårt underholdningsliv. De begynte som sære hill- billy rockere og har endt opp som allsidige artister på høyt nivå uten et sekund å ha mistet bakkekontakten. Selv om de etter hvert har blitt middelaldrende menn i dress, har de ikke glemt sin naturlighet og friskhet, spilleglede og lekenhet. Viggo Sandvik er frontfiguren med en tilpasset Vazelina- stemme, Eldar Vågan den komplette revyartisten, Arnulf Paulsen er klovnen enten han opptrer som tryllekunstner eller rullestolsjarmør, og Jan Einar Johnsen opptrer som en naiv og hundset mann med selvironiserende kommentarer.

Jo, forresten, min prognose er: Hvis Vazelina får beholde besetningen og spillegleden, kan bandet holde på så lenge de selv ønsker.

Bygdetullinger er det vel neppe noen som kaller Vazelina lenger.

Den andre dansebandperioden

De fleste andre danseband i Norge fikk en nedtur fra midten av 70-tallet. Det skulle være disco - musikk og tøffere stil. Selv gamle, gode Torry Enghs fikk merke at etterspørselen etter denne dansebandsmusikken stagnerte. Vokalisten Ivar Georg Hansen sluttet og startet sin egen musikkskole. Men oppe i Snertingdal gikk Arnstein Tungvåg rundt og drømte om sitt eget danseband. Arnstein hadde vært vokalist i flere kjente danseorkestre, blant andre Ole Ivars.

I 1981 dannet Arnstein Dænsebændet hass Arnstein sammen med fire andre lokale gutter. Ikke lenge etter ga Dænsebændet ut "Støvtørkere 1 og 2", og det ble suksess både på Dagbladlisten og Norsktoppen. Dænsebændet holder på fortsatt nær 20 år etter og er like populære som den gang. Stilen har endret seg noe, men Arnsteins myke stemme er den samme.

Dænsebændets suksess førte til flere lokale dansebandetableringer. Scan Express fra Raufoss var det orkesteret som imponerte undertegnede mest. Ingen kunne tolke Sven Ingvars og Flamingos slagere bedre enn Bjørnar Flikkeshaug. Når rett skal være rett, ivaretok nok ikke den godeste Bjørnar sitt store talent på beste måte. Men det ble både norsktoppplasseringer og direkteopptak i NRK. Vi skal heller ikke glemme at Trond Nagell Dahl, kjent fra TV-programmet "Beat for Beat", spilte orgel i Scan Express.Av andre orkestre fra vårt område som nådde langt, kan man i første rekke trekke frem Jannex . De ble svært populære som liveband med Jan Roar Grønlands kraftige stemme og Odd Jan Haugs sugende saxofonrytmer.

Torry Enghs feirer 20 års jubileum. Trond Eliassen og Ivar Georg Hansen er igjen fra orginaloppsetningen.

Også Torry Enghs kom tilbake med fornyet styrke. Ivar Georg Hansen som hadde vært borte fra lokalet en stund, gjorde come back. Sammen med Trond Eliassen og de andre i Torry Enghs ble Torry Enghs igjen en av de mest etterspurte dansebandene i Norge. Flere norsktoppplasseringer ble det også i denne perioden, bl.a. med den gamle "godingen" "Aj, Aj, Aj".

En stor happening ble det på Biri Travbane en sen augustkveld i 1989, da Norges største dansegalla ble arrangert. Nær 10.000 mennesker skal ha vært innenfor portene på Biri, der Sven Ingvars, Gluntan og Ole Ivars opptredener ble blandet med "våre egne" store band: Jannex, Torry Enghs og Dænsebændet uten Arnstein. Dænsebændet var for øvrig denne kvelden forsterket med TV-kommentatoren Jan Herwig Carlsen og Kjetil "OL-fattern" Kjelle.

På slutten av 80-tallet var Gjøvik Lydstudio med Morten Nyhus som tekniker, nærmest senter for det som skjedde av plateinnspillinger innen dansebandsjangeren i Norge. Ikke nok med at toten- orkestrene benyttet dette studioet, men også band som Ole Ivars, Lassez, Septimus , Nordre Sving m.fl. trakk til Toten , når de skulle gjøre sine CD- innspillinger.

Gitarvirtuosen fra Vestrumenga

Slik ser Ronni le Tekrø ut i dag. Noe snillere enn på 80-tallet?
Fjorten år gammel fikk Rolv Ågrim Tekrø sin første gitar. Før det hadde guttungen spilt blokkfløyte og sunget i kor. Gitaren satt som støpt i hendene på Rolv Ågrim helt fra første stund. Interessen for HeavyRock var stor helt fra starten av. Etter å ha vært med i noen lokale band, ble Tekrø med i trøndergruppen TNT i 1983. Rolv Ågrim tok kunstnernavnet Ronni le Tekrø. TNT platedubuterte allerede samme år . I 1985 solgte LPen "Knights of the new Thunder" til sølv. Svært bra gjort av et hardrockband. I 1987 ble gruppen tildelt Spillemannsprisen for beste norske rockeband. Platen "Tell no tales" solgte til gull her i Norge og var innom Billboard-listen i USA. For TNT var enda mer populære i USA og Japan enn i Norge. Ronni le Tekrø opparbeidet seg etter hvert et navn som en av verdens beste gitarspillere innen sin sjanger. Etter hvert kom raufossgutten Dag Stokke med i TNT på keyboard. Han var en barndomsvenn av Ronny. Dag Stokke hadde vært profesjonell musiker nærmest hele sitt liv og spilte alt fra kirkemusikk til hardrock. Og i 1993 da TNT nærmest ble nedlagt, dannet Tekrø og Stokke et nytt band. Vagabond ga ut flere CDer, men populariteten ble aldri like stor som med TNT. Da TNT gjenoppstod i 1998, ble prosjektet med Vagabond foreløpig lagt på is.Guttene Stokke og Tekrø er ikke bare ypperlige musikere. De har også laget et flott platestudio midt inne i skogen på Reinsvoll. Nyhagen Studio fremstår i dag som et av de mest moderne og spesielle platestudioer her i landet.

Tekrø og Rypdal er et radarpar på gitar. Deres utgivelser får svært god kritikk.

Man kan heller ikke la være å nevne Tekrøs samarbeide med Norges "grand old man"på gitarsiden - Terje Rypdal. Helt siden 1993 har Rypdal og Tekrø samarbeidet som gitarister. Dette samarbeidet har til nå resultert i snart tre CDer. Kritikerne tar meget godt imot disse innspillingene.
Dag Stokke og Ronni le Tekrø er fortsatt unge menn som har mye ugjort foran seg. Jeg er sikker på at disse to kan gi inspirasjon og veiledning til unge talenter fra distriktet.

Den nye generasjonen

På begynnelsen av 90 -tallet arrangerte flere av de lokale musikkorpsene store musikkoppsetninger. "Chess på Toten", "Beatles på Toten" og "Musikk i Hundre" ble alle store musikalske suksesser. Dette var godt besøkte arrangement, som også trakk "fulle hus" i gamle, ærverdige Festiviteten. Blant andre Toten Janitsjar, Kolbu Janitsjar, og Bøverbru Musikkforening satte opp stykker som virkelig var av høy klasse. Ikke nok med at korpsene øvde som aldri før, men det dukket opp nye sangtalenter. I første rekke tenker jeg på Ann Kristin Aannerud, Ingvild Pedersen og Hans Esben Gihle. Alle store talenter som nettopp fikk sine lokale gjennombrudd via nevnte oppsetninger. Hans Esben Gihle har som kjent i ettertid også fått sitt nasjonale gjennombrudd som solist og korist i Oslo Gospel Choir. Hans Esben fremstår i dag som en av de aller dyktigste gospelsangere i Norge.

For Ingvild og Ann Kristin har veien til en musikalsk karriere blitt mer tornefull. Ingen har klart å følge opp jentene skikkelig. Ingvild har på mange måter blitt den nye souldronningen i distriktet, først og fremst gjennom sin opptredener sammen med Wentzel. Nesten hvor som helst hvor Wentzel spiller opp, blir det full fart og topp stemning. Wentzel med Ingvilds opptredener i Fjellhallen kan nærmet betraktes som en egen "happening" for det soul - frelste totenpublikummet.

Ann Kristin Aannerud har et stort musikalsk talent. Hennes ”Prøysen i ord og toner” høstet fin kritikk.

Ann Kristin Aanneruds talent er stort. Men det store gjennombruddet har latt vente på seg. Ann Kristins julekonserter har vært svært populære. "Prøysen i ord og toner" er totenjentas nyeste oppsetning. Her debuterte også Ann Kristin som oppleser, noe som hun gjorde svært bra. Hun kan synge både viser og klassisk med stor innlevelse. Men "Blåklokkevikua" måtte Ann Kristin ta da capo hver gang.

Barndomsvennene Trond Nagell Dahl og Leif Anders Wentzel har hatt suksess på hver sin kant. Trond i ”Beat for Beat” og Leif Anders i Grand Prix.

Leif Anders Wentzel fikk sitt definitive gjennombrudd med tredjeplassen i Grand Prix. Mange mente at "IF" burde vunnet. Geir Wentzels sønn har et stort potensiale, og talentet har en sterk posisjon i det norske populærmusikk -miljøet. Vi venter spent på oppfølgeren til "IF." Tilfeldighetene gjorde det slik at når Leif Anders fikk suksess med "IF", TV-debuterte barndomsvennen Trond Nagell Dahl i "Beat for Beat." Som vi alle vet, skal det ikke mange TV- opptredener til før man er "kjendis". Trond Nagell Dahl er en svært dyktig pianist. Derfor vil det ikke overraske noen om han snart vil få større utfordringer.

I tillegg har rockegruppen "Pale Forest" fra Raufoss gitt ute flere CDer på slutten av 90- tallet. Kristin Fjellsets lyse stemme står i fin kontrast til den "tøffe" musikken. Kanskje kan gruppen følge opp TNTs internasjonale suksess?

Fremtiden

Når man ser tilbake på disse førti årene innen Toten- popen som jeg har prøvd å beskrive, må man la seg imponere av alle artister som har kommet fra vårt område. Musikk er kultur, og jeg er ikke i tvil om at kulturutvikling er næringsutvikling. Et godt eksempel på dette er Vazelina- showet på Kapp. Dette arrangementet øker antall hotellovernattinger, restaurantbesøk, buss- og taxitrafikk osv.

Kultur skaper kultur. I dette tilfellet musikkultur. Musikkulturen bli skapt p.g.a. tradisjoner og av dyktige enkeltpersoner. Mange av våre artister kommer fra korpsmusikken eller musikkskoler. Jeg er ikke i tvil om at korpsmusikken og musikkskolene har hatt stor betydning for den artistutklekking vi har sett på Toten gjennom de siste førti år. Her har unge lovende artister som for eksempel Viggo Sandvik, Ingvild Pedersen og Hans Esben Gihle hatt en møteplass for å utvikle sitt musikalske talent.

Jeg føler meg trygg på at det vil komme frem nye talenter og stjerner fra vårt område med den musikkulturen man har klart å skape. Det blir som Raufoss alltid vil ha et godt fotballag, Østre Toten et godt damehåndballag og Skreia et godt skøytemiljø. Der det finnes tradisjoner, erfaring og kunnskap, vil det alltid forbli et høyt nivå på prestasjonene. Jeg tør hevde at det er innen musikk vårt område virkelig er sterke. Det er ingen tilfeldighet at det i skrivende stund ligger to lokale band og topper de to mest prestisjetunge listene innenfor norsk populærmusikk.

Hvilket annet område med i underkant av 30.000 innbyggere har klart å framskaffe et stjernegalleri av artister som Inger Lise og Maj Britt Andersen, Torry Enghs, Ingjerd Helen, Ronni le Tekrø, Geir og Leif Anders Wentzel, Vazelina og Hans Esben Gihle? Innenfor sine sjangere er eller var disse blant de aller fremste. Likevel dukker tanken fram: Var det Brio Band som fikk snøballen til å begynne og rulle? Kanskje naivt spurt, men: Ville vi hatt dette høye nivået på vårt musikkliv idag hvis det ikke hadde vært for Brio, Wentzel og Inger Lise?

Det hele begynte en kald novemberkveld i Oslo i 1963, og navnet var Brio Band………..

Kilder:

*Tore Hansen: "Fra Piggtråd til beat på Gjøvik." Årbok Gjøvik historielag 1999.
*S.Hemstad: ”Da rockn kom til bygda. Sven Ingvars gjennom 40 år.” De Danseglade. 1997.
*T.Gilde: ”Den store norske hitboken.” VG-lista gjennom 40 år. ERLEX Forlag. Oslo. 1994.
*Børt Erik Skræi: ”Norsk-Rock 1980-1999.” Dezibel Books 1992.
*Div. plateomslag og avisartikler.
*Hjemmesider internett: Vazelina-TNT-Vagabond-Nyhagen Studio.
*S E. Hagen. S.Hemstad: ”Diverse program NRK P2- ”Hvilke Tider- Hvilke låter”; ”Hæljefest" og "Totenrock." Diverse intervjuer, bl.a. med Viggo Sandvik, Inger Lise Rypdal, Kjell Bakke, Bjørnar Flikkeshaug, Ivar Georg Hansen og Trond Eliassen.

Ronnie Le Tekrø, Harry Andersen og artikkelforfatter Sigbjørn Hemstad under et Totentreff om Totenpopens historie.
Hemstad har laget utallige program for NRK P2 fra 1981 til 1992 innenfor området populærmusikk. Han har skrevet artikler og ledet ulike show/Dansegallaer.

Største artister fra Toten-regionen (Hemstads rangering).

1.Vazelina.
Norges nye Dizzie Tunes. Egne revyer.

Et av de band som har hatt flest Norsk-Topphits. ”På Gjøvik” ligget lengst på Norsktoppen. 114 uker på VG-lista. (Like lenge som AHA). Nr. 7 av de norske. Gjennombruddslåt: "Gi meg fri i kveld".

Mest kjente: "Gi meg fri i kveld" - "Blålys" - "Ferge over Mjøsa"- "På Gjøvik" -"11 år uten kvinnfolk."
Flere Gullplater.

2. Inger Lise Rypdal.

Nummer 3 på singellista til VG over norske artiser. Også revy og film.

Første norske nr.1 på Svensktoppen. Gjennombrudd: "Get Closer".
Mest kjente: "Romeo og Julie"- "Fru Johnsen".

Flere Gullplater.

3. Ronni le Tekrø.

En av Norges beste gitarister. Spellemannspris med TNT.

4. Maj Britt Andersen.

Mange norsktopp- plasseringer. Ypperlige barneplater.

Innstilt til Spellemannspris.

Gjenommbruddslåt: "Ikke vent at jeg ringer deg".

Mest kjente: "Folk er rare".

5. Torry Enghs.

Beste dansebandet i området. Ligget på VG-lista.

Gjennombrudd: "Hippie Hege".

Mest kjente: "Hippi Hege", "Fine Trine", Karoline Kjøs",

"Aj, Aj, Aj". En Sølvplate.

6. Ingjerd Helen.

En av Norges mest kjente vokalister på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet.

Mest kjente: ”Gull” og Grønne skoger”-”MP Bardufoss". Mye spilt i Ønskekonserten.

Flere Sølvplater.

7. Geir Wentzel.

Mannen bak Wentzel. Opptrer alltid for fulle hus. En av Norges beste Jazz og Soul -sanger.

Mest kjente: "Get Closer".

8. Brio Band.

Første fra totenregionen. Norsk og Nordisk popmester.

Mest kjente: "Dyrene i Afrika".

9. Leif Anders Wentzel.

Stor Jazz og Soul-sanger. Beste Grand Prix-låt: ”IF”.

10. Hans Esben Gihle.

Stor Gospelsanger. Solosanger i Oslo Gospel Choir.